Vårt 3. arbeidskrav har vært å produsere en video med tema
fra hovedfokuset på DKL-studiene. Vi har i våre arbeidskrav hatt mediedanning som
bakgrunn for de problemstillinger og mål vi har satt oss. I filmen «Lipstick
chat-room» prøver vi å belyse hvordan jente- og gutterommene ikke lenger er de
trygge festningene som en skulle tro de var. Vår film retter seg særlig mot
jenter og deres forhold til IKT.
I sin artikkel «Jenter og data – stor ståhei for ingenting?»
viser Helen Jøsok Gasmo at det har vært en utvikling fra maskuline interesser
(matematikk og vitenskap), til feminine interesser (kommunikasjon) (Gasmo, 2010, s. 157) . Parallelt med denne
endringen endret også sikkerhetsfokus seg. Der en før var opptatt å sikre data,
programvare og hardware, ble en nå også opptatt av å sikre brukeren. Slik jeg
husker det, var det den første tiden mye snakk om ulike filtre som kunne
installeres for å hindre at barn kom til sider de ikke skulle være på. Disse
filtrene hadde begrenset effekt og det tok ikke lang tid før det viktigste
budskapet ble at det viktigste stedet å plassere filter var i hodene og
hjertene til barna. Dette er en tankegang som vi finner igjen i de fleste
nettverksregler. Se
blant annet Barnevakten sin liste over gode råd for online-atferd.
I tillegg til å belyse noen av risikofaktorene som følger
med onlinehverdagen ønsker vi også å gi et bilde av «Det glokale barnet» som
har mulighet til å utvide sine sosiale rammer. I følge Vettenranta lever mange
av disse barna også i en virtuell verden, i tillegg til den de fysiske er til
stede i (2010, s. 25) . Du finner nettsiden til filmen her:
Gasmo, H.
J. (2010). Jenter og data - stor ståhei for ingenting? I S. Vettenranta, Mediedanning
og Mediepedagogikk (ss. 147 - 170). Oslo: Gyldendahl Akademsk.
Vettenranta, S. (2010). Mot mediedysleksiens
tidsalder? I S. Vettenranta, Mediedanning og mediepedagoggikk (ss.
13-31). Oslo: Gyldendahl Akademisk.
Du nevner her aspektet med å gjøre de unge kapable til selv å beskytte seg og sitt på nettet. Det er vel bred enighet om at dette er den riktige veien å gå med hensyn til å oppnå gode resultater innen dette området av mediedanningen. Samtidig kan det være frustrerende å se hvor “blåøyde” mange unge kan være. På tross av stadige gjentakelser rundt viktigheten av å følge enkle netvettsregler og nære eksempler på ting som kan skje om så ikke blir gjort, er det stadig noen som “tråkker i salaten”. Er det lysten til å prøve ut det forbudte, som gjør dette, eller er det kanskje rett og slett overbevisningen om at “det skjer ikke meg”? Min erfaring er at naiviteten er forbausende stor!
SvarSlett