Den har en lang historie å fortelle den som begir seg ut på
å beskrive radioens historie. Fra den første offisielle radiosendingen fant
sted i Pittsburgh (USA) i 1920 til en kan kringkaste egne radioprogram på
iTunes har det svevd mange bølger i luften. Radioen har vist seg å være et seigt
medium som ikke har latt seg knekke, men heller har strukket seg og tilpasset
seg nye konkurrenter. I følge Schwebs og Østby (1993, s. 34) er dette noe som
skjer med de fleste medium.
Med inntog av små digitale avspillere(MP3/iPod), og muligheten for
podcasting fikk radioprogrammene en oppblomstring. Det at en ikke er avhengig
av å være tilgjengelig akkurat når programmet gikk på luften må ha ført til at
enkelte program har fått mange flere lyttere enn hva de ellers ville ha hatt.
Et eksempel på dette er «Radioresepsjonen» på NRK P3 som ligger som nummer en
på listen «Top Podcasts».
I følge Schwebs og Østbye kan vi snakke om fire faser i
utviklingen av nye medium. (Schwebs & Østbye, 1993, ss. 34-35)
- introduksjonsfase
- spredningsfase
- stabiliseringsfase
- nedbygningfase
Det er denne siste fasen som er interessant å se på i
forbindelse med radioens posisjon i Norge. I første omgang gikk lyttertallene
ned når TV-en ble (alle-)mannseie. Men radioen klarte å endre innhold slik at
lytterne i stor grad fortsatte å være tro mot radiosendingene.
Når internett kom viste igjen radioen at den var tilpasningsdyktig
til det nye mediet og lot seg integrere, raskere enn hva TV klarte.
Slik jeg ser det er begrepet «radioprogram» modent for
diskusjon. Hvilke kriterier er det for et «radioprogram»? Holder det at noen har spilt inn noe og lagt
det ut for nedlasting. Jeg mener at det etter kort tid tvinger seg frem en
begrepsavklaring som definerer podcaster som er laget som et opprinnelig
radioprogram, altså som har vært sendt
via radiokanaler, og de som er laget kun som podcast.
Kilder
Schwebs,
T., & Østbye, H. (1993). Media i Samfunnet. Oslo: Det Norske
Samlaget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar